+47 47896060
         
 
         
 
 
03. - 13. oktober 2018 Veien til Samarkand  
 
 
  BROSJYREN - TRYKK HER USBEKISTAN PRAKTISK INFO USBEKISTAN GENERELLE INFO  
 
NORDLIGE SILKERUTEN
 

SILKEVEIEN
Silkeveien er navn på en flergrenet historisk karavanevei mellom Europa og Kina, i bruk allerede fra 100-tallet. Veiene gikk fra Middelhavet og Svartehavet, henholdsvis sør og nord for Kaspiske hav.

Karavaneveiene møttes mellom Bukhara, Samarkand og Tasjkent for så å spre seg mellom ulike ruter gjennom resten av Sentral-Asia. De forskjellige grenene møttes i Kashi (Kashgar) lengst vest i Xinjiang i Kina. Silkeveien var viktig i formidlingen av ideer, teknologi og varer mellom Europa og Asia.

Silkeveiens siste storhetstid var under mongolriket (1276–1368).

 

Silkeveien var i oldtiden et handelsnettverk som bidro ikke bare med handelsvarer, som silke, men også kulturell utveksling gjennom regioner i Asia som knyttet sammen vest og øst ved handelsmenn, pilegrimer, munker, soldater, nomader, og urbane bosettere fra Kina og India til landene rundt Middelhavet.

Silkeveien, som strakte seg 6 000 km, fikk sitt navn fra den lukrative handelen med kinesisk silke. Handelsruten begynte i løpet av det kinesiske Han-dynastiet (206 f.Kr. – 220 e.Kr.). De sentralasiatiske seksjonene av handelsrutene ble utvidet rundt 114 f.Kr. av Han-dynastiet, hovedsakelig via ekspedisjonene og utforskningene til den kinesiske utsending Zhang Qian. Kineserne var opptatt av trygge deres handelsprodukter og forlenget Den kinesiske mur for å sikre seg beskyttelse av handelsrutene.

Handelen langs Silkeveien var en betydelig faktor i utviklingen av sivilisasjonene i Kina, på det indiske subkontinent, Perserriket, Europa, Afrikas horn og Arabia. Det åpnet for økonomiske og politiske relasjoner over lange distanser mellom de ulike sivilisasjoner.  Selv om silke synes å ha vært den fremste handelsvaren fra Kina, var det også mange andre varer som ble utvekslet. Samtidig ble religiøse tanker og forestillinger spredt, synkretiske filosofier og ideer, og ulike teknologier reiste også langs Silkeveien, og det samme gjorde smitte og sykdommer.

De fremste handelsmenn i antikken var kinesere, persere, somaliere, grekere, syrere, romere, armenere, indere, og baktriere, og fra 400- til 700-tallet også sogdiere. Som følge av islam gjorde også arabiske handelsmenn seg gjeldende fra og med 700-tallet. De færreste handelsmenn reiste hele handelsruten. Det var nettverk av handelsmenn som i etapper reiste Silkeveien. I øst gikk innflytelsen fra handelen videre helt til selv Korea og endte i Japan.

I juni 2014 utnevnte UNESCO korridoren mellom Chang'an-Tian Shan av Silkeveien som et verdensarvsted.

     

NAVNET
Silkeveien har fått sitt navn etter den fremste handelsvaren som gikk fra øst og til vest, den lukrative silken, og som var en betydelig årsak til at handelsnettverket oppsto og utviklet seg til et utstrakt transkontinentalt nettverk. De tyske betegnelsene Seidenstraße og Seidenstraßen («Silkeveien(e)»/ «Silkeruten(e)») ble opprettet av Ferdinand von Richthofen, som gjorde sju ekspedisjoner til Kina fra 1868 og til 1872. «Silkeveien» er det navnet som har satt seg, men en del akademikere foretrekker betegnelsen «Silkeruter» ettersom fenomenet også omfattet et omfattende nettverk av ruter som var mer omfattende enn selve de fysiske karavaneveiene.

REISE PÅ TVERS AV KONTINENTENE
Ettersom domestiseringen av effektive lastedyr åpnet for å frakte tyngre last over større avstander for de forhistoriske folkeslagene, økte såvel handel som kulturell utveksling raskt blant de spredte befolkningsgruppene. Dromedaren kan ha blitt temmet så tidlig som 2500–1100 f.Kr., og nomadene i de enorme eurasiske steppeområdene domestiserte hesten rundt 4000 f.Kr. Domestiseringen av baktriakamelen fulgte senere, omkring 2500–2000 f.Kr.

Steppene strekker seg som en lang sløyfe mellom ørkenen og de hovedsakelig landbruks- og byregionene hele veien fra stillehavskysten til Afrika, og dypt inn i hjertet av Europa. Disse gresslandene var fruktbare nok til å sørge for gress, vann og brensel slik at karavanene kunne passere, samtidig som en unngikk å tråkke inn på dyrket mark. Dette la til rette for at handelsmenn, krigere til hest og karavaner kunne reise over enorme avstander uten å hisse på seg fiendskapet til mer fastboende folkeslag. Sammenkoblingen av de utallige lokale rutene førte til utbyggingen av langdistanse-nettverk på tvers av den enorme afro-eurasiske landmassen rundt 2000 f.Kr.

 
HANDLEVARER I SILKERUTEN
 

EGYPTISK SILKE
Noen bevis tyder på at egyptiske utforskere i oldtiden kan opprinnelig ha ryddet og beskyttet noen grener av disse rutene. Noen levninger av det som antagelig var kinesisk silke har blitt funnet i Egypt og datert så tidlig som 1000 f.Kr. Selv om silke kan ha ha vært en handelsvare mellom de to antikke landene før 1000 f.Kr., blir kvaliteten på silke dessverre raskt dårligere, og vi ville ergo neppe kunne ha fysiske bevis for dette i dag. I tillegg kan vi ikke, selv om den opprinnelige kilden virker pålitelig nok, dobbeltsjekke nøyaktigheten for om det faktisk var kultivert silke (som nesten helt sikkert ville ha vært fra Kina) som ble funnet eller en type «vill silke» som kunne ha kommet fra middelhavsregionen eller Midtøsten.

PERSISK EKSPANSJON
På Herodot sin tid (475 f.Kr.) gikk den rundt 2857 km fra byen Susa ved nedre Tigris til Smyrnas havn (dagens Izmir i Tyrkia) ved Egeerhavet. Den ble vedlikeholdt og beskyttet av Akamenidenes rike og hadde poststasjoner og etapper på jevne intervaller. Ved å ha uthvilte hester og ryttere klare ved hver stasjon, kunne kongelige sendebud bære beskjeder hele distansen på ni dager, selv om normal reisetid var på tre måneder. Denne Kongeveien var koblet sammen med mange andre ruter. Noen av disse, som rutene til India og Sentral-Asia, ble også beskyttet av akamenidene, noe som oppfordret til jevnlig kontakt mellom India, Mesopotamia og Middelhavet. Der er beretninger i Ester om pakker som ble sendt fra Susa til provinser så langt unna som India og kongedømmet Kusj i løpet av styret til Xerxes I.

Lasurstein ble handlet fra dets eneste kjente kilde i den antikke verden, Badakhshan, i det som nå er det nordøstlige Afghanistan, som langt som Mesopotamia og Egypt i den andre halvdelen av det fjerde millennium. I det tredje årtusenet hadde handelen strukket seg til Harappa og Mohenjo-daro i Indusdalen.

Fra det andre årtusenet ble aktinolitt handlet fra gruver i Yarkand-regionen og Khotan til Kina. Disse gruvene lå ikke veldig langt fra lapis lazuli-kilden og spinell («Balas rubin») gruver i Badakshan, og selv om de var separert av de veldige Pamir-fjellene, ble ruter mellom dem tatt i bruk veldig tidlig.

Da Aleksander den stores etterfølgere, ptolemeiene, tok kontroll i Egypt i 323 f.Kr., begynte de aktivt å fremskynde handel med Mesopotamia, India og Øst-Afrika gjennom havnene langs kysten av Rødehavet i tillegg til landrutene. Et antall aktivt deltagende mellomledd, særlig nabataenere og andre arabere, hjalp til med dette.

HELLENISTISK EKSPANSJONER
Det første store steget for å åpne silkeveien mellom øst og vest kom med ekspansjonen til Aleksander den store dypt inn i Sentral-Asia, så langt som Ferghana ved grensen av dagens Xīnjiāng-region i Kina, hvor han i 329 f.Kr. grunnla en gresk bosetning i byen Aleksandria Eschate, «Aleksandria lengst borte», Khujand (også kalt Khozdent eller Khojent, tidligere Leninabad) i Tadsjikistan. Grekerne forble i Sentral-Asia i de neste tre århundrene, først gjennom administrasjonen til seleukidene, og så med etableringen av det gresk-baktriske kongedømme i Baktria. De fortsatte å ekspandere østover, særlig under Euthydemus (230-200 f.Kr.) som utvidet sin kontroll til Sogdiana, nådde og gikk forbi byen Aleksandria Eschate. Det er indikasjoner på at han kan ha ledet ekspedisjoner så langt øst som Kashgar i kinesisk Turkestan, som førte til de første kjente kontaktene mellom Kina og Vesten rundt 200 f.Kr. Den greske historikeren Strabon skrive at «de utvidet deres imperium til og med lenger enn Seres (Kina) og Phryni».

KINAS UTFORSKING AV SENTRAL-ASIA
Det neste steget kom rundt 130 f.Kr., med Hàn-dynastiets sendemenn i Sentral-Asia, deriblant ambassadøren Zhāng Qiān, som opprinnelig ble sendt for å slutte en allianse mellom Yuèzhī-folket (Indo-skyterne) og Xiōngnú (trolig Hunnerne), men uten resultat. Den kinesiske keiseren Hàn Wǔdì ble interessert i å utvikle handelsforbindelser og relasjoner med høykulturene i Ferghana, Bactria og Parthia: «Himmelens Sønn (dvs. keiseren) tenkte slik etter å ha hørt alt dette: Ferghana (Dàyuān) og Bactria (Dàxià) og Parthia (Ānxī) sine områder er store land, full av rare ting, med en befolkning som bor i faste bosetninger og opptatt av gjøremål som er nesten identiske med de til det kinesiske folk, men med svake hærer og setter stor pris på de rike avlingene til Kina.» Det sene Hàn-dynastiets annaler (Hòu Hànshū)

Kineserne var også sterkt fristet av de høye og kraftige hestene som Dàyuān-folket hadde (kalt «Himmelske hester») som var avgjørende i kamper mot de nomadiske Xiōngnúene. Kineserne sendte sporadisk ut tallrike sendemenn, rundt ti hvert år, til disse landene og så langt som til selevkidenes Syria.

En maritim «silkevei» ble åpnet mellom det kinesisk-kontrollerte Jiāozhǐ (i dagens Vietnam, nær Hanoi) antagelig i det 1. århundre. Den forløp via havner på kysten av India og Sri Lanka hele veien til de romerskkontrollerte havnene i Egypt og nabatenernes land ved nordøstkysten av Rødehavet.

ROMA OG SILKEN
Kort tid etter den romerske erobringen av Egypt i 30 f.Kr. blomstret jevnlig kommunikasjon og handel mellom India, Sørøst-Asia, Sri Lanka, Kina, Midtøsten, Afrika og Europa i en skala en aldri før hadde sett. Landruter og sjøruter var nøye bundet sammen og produkter, teknologier og ideer begynte å spre seg på tvers av kontinentene Europa, Asia og Afrika. Interkontinental handel og kommunikasjon ble vanlig, organisert og beskyttet av de «stormaktene» på den tiden. Disse utvekslingene var ikke bare kritiske for utviklingen og blomstringen av de store sivilisasjonene i Roma, Kina og India, men de la grunnlaget for vår moderne verden. Mens handelsvarene kan ha blitt transportert hele veien, ble antageligvis den antikke handelen utført over seksjoner av ruten og det er trolig at handelsmenn og reisende sjeldent, om noen gang, reiste hele distansen mellom Europa, eller Midtøsten, og Kina over land.

Intens handel med det romerske imperiet fulgte snart og ble opprettholdt av romernes sterke etterspørsel for kinesisk silke (levert gjennom parterne) fra det 1. århundret, selv om romerne trodde silke ble hentet fra trær: sererne (kinesere) er kjent for det ullaktige stoffet som blir hentet ut av deres skoger. Etter å ha lagt det i vann, grer de det hvite ut av bladene... «Så mange arbeidere blir satt i arbeid, og så langt unna er regionen i verden, for å sikre at den romerske jomfru kan kle seg i nesten gjennomsiktige klær i det offentlige», i henhold til Plinius den eldre.

Senatet nedla flere forbud mot å bruke silke, både på moralsk og økonomisk grunnlag. Importen av kinesisk silke førte til en stor utførsel av gull, og silkeklær ble regnet for å være dekadent og umoralsk.

Det gamle kinesiske historieverket Hòu Hànshū forteller at de første romerske utsendingene ankom Kina via denne maritime ruten i 166.

HANDELSMESSIG OG KULTURELT SAMKVEM
Buddhisme og greco-buddhistisk kultur begynte å reise østover langs silkeveien og trengte inn i Kina fra det første århundret.

Kush-riket i den nordvestre delen av det indiske subkontinentet, lå midt i disse utvekslingene. De fostret multi-kulturelle samhandlinger som var tydelige ut fra at deres skattekister ble fylt av produkter fra de gresk-romerske, kinesiske og indiske verdener fra 100-tallet av, som i Bagram.

Storhetstiden til Silkeveien sammenfaller med Det bysantinske riket i vest, sasanidenes periode til Ilkhanatets periode i området fra Nilen til Oxus og de tre kongedømmer til Yuán-dynastiet i øst. Handelen mellom øst og vest utviklet seg til sjøs mellom Alexandria i Egypt og Canton (Guǎngzhōu) i Kina, noe som førte til opprettelsen av romerske handelstasjoner i India. Historikere snakker også om en «porselensrute» eller «silkerute» over Det indiske hav. Silkeveien representerer et tidlig fenomen av politisk og kulturell integrasjon på grunn av interregional handel. I sine storhetsdager opprettholdt silkeveien en internasjonal kultur som brakte sammen grupper så forskjellig som madjarere, armenere og kinesere.

Med sin sterke integreringsdynamikk på den ene siden og endringene den førte til på den andre, ble stammesamfunn som tidligere levde i isolasjon langs silkeveien eller pastoralister som var av barbariske kulturutvikling, trukket til rikdommer og mulighetene til sivilisasjonene som var knyttet sammen av silkeveien. De ble plyndrere eller handelsmenn. Mange barbariske stammer ble dyktige krigere som var i stand til å erobre rike byer og fruktbare land og skapte sterke militære imperier.

Silkeveien skapte grobunn for grupper av militære stater av nomadisk opprinnelse i Nord-Kina, inviterte nestorianister, manikeere, buddhister og senere islamske religioner inn i Sentral-Asia og Kina, Skapte den innflytelsesrike Khazar-føderasjonen og på slutten av sin storhetstid, brakte det største kontinentale imperiet noen gang: Mongolriket med dets politiske senter bygd langs silkeveien (Beijing i nordlige Kina, Karakhorum i østlige Mongolia, Samarkand i Transoxania, Tabriz i nordlige Iran, Astrakhan i nedre Volga, Bahcesaray på Krim, Kazan i sentrale Russland, Erzurum i østlige Anatolia) og gjennomførte den politiske sammenføyningen som tidligere var løst og i perioder sammenkoblet av materielle og kulturelle varer.

Det romerske imperiet, og dets behov for sofistikerte asiatiske produkt, brøt sammen i vest rundt det 5. århundret. I Sentral-Asia, ekspanderte islam fra 600-tallet av og stoppet den kinesiske ekspansjonen vestover ved slaget om Talas i 751. Videre ekspansjon av islamske tyrkere i Sentral-Asia fra 900-tallet gjorde slutt på forstyrrelser i handelen i den delen av verden og buddhisme forsvant nesten helt.

DEN MONGOLSKE PERIODEN
Den mongolske ekspansjonen gjennom det asiatiske kontinentet fra rundt 1215 til 1360 brakte politisk stabilitet og reetablerte silkeveien. Med sjeldne unntak som Marco Polo eller kristne ambassadører som William av Rubruck, reiste få mennesker langs hele lengden av silkeveien. I stedet flyttet handelsmenn produkter mer som en rekke med bøtter, der luksusvarer ble byttet fra en mellommann til en annen, fra Kina til vesten, noe som førte til skyhøye priser for disse varene.

Fragmenteringen av det mongolske riket førte ikke videre silkeveiens politiske enhet. Kulturelle og økonomiske aspekter av dens enhet falt sammen med riket.

Turkmenske herskere tok den vestlige enden av silkeveien, det vil si det nedadgående bysantinske riket og sådde frøene av en tyrkisk kultur som senere ville bli til det Det osmanske rike under sunniislam. Turmenere og mongolske militære bander i Iran, etter noen år med kaos, ble forent under safavide-stammen. Under disse ble den moderne iranske nasjonen utformet under sjiaislam. Samtidig var mongolske fyrster i Sentral-Asia fornøyd med sunni-retningen under de desentraliserte Chatagay, Timurid og Usbek-husene. I Kypchak-Tatar-sonen, forsvant nesten alle de mongolske khanatene under Svartedauden og den stigende makten til moskovittene. I den østre delen kastet det kinesiske Ming-dynastiet mongolene og satte i gang en politikk med økonomisk isolasjonisme. (Kineserne lærte kanskje fra tidligere erfaringer at rikets suverenitet ble langt bedre kultivert uten økonomisk og militær avhengighet av sentralasiatiske styrker. Hegemoniske kulturelle dynamikker fløt bedre fra rikets sentrum til periferien uten at barbariske element slapp inn i sentrum av den opprinnelige sivilisasjonen.)

Etter det mongolske imperiet ble de store politiske maktene langs silkeveien økonomisk og kulturelt separert. Samtidig med krystalliseringen av regionale stater var nedgangen til nomadenes makt, delvis på grunn av ødeleggelsene til svartedauen og delvis grunnet av absorberinger av sivilisasjoner utstyrt med krutt. Ironisk nok var effekten av ildvåpnene og tidlig modernisering i Europa og integrasjon av territoriale stater og økende merkantilisme, mens på silkeveien var det stikk motsatt. Det at en ikke klarte å opprettholde graden av integrasjon i det mongolske imperiet og nedgang i handelen, hang delvis sammen med europeisk sjøhandel.

Silkeveien stoppet å fungere som handelsrute for silke rundt 1400.

 

SILKEVEIEN
Silkeveien, navn på en flergrenet historisk karavanevei mellom Europa og Kina, i bruk allerede fra 100-tallet. Veiene gikk fra Middelhavet og Svartehavet, henholdsvis sør og nord for Kaspiske hav.
Karavaneveiene møttes mellom Bukhara, Samarkand og Tasjkent for så å spre seg mellom ulike ruter gjennom resten av Sentral-Asia. De forskjellige grenene møttes i Kashi (Kashgar) lengst vest i Xinjiang i Kina. Silkeveien var viktig i formidlingen av ideer, teknologi og varer mellom Europa og Asia.
Silkeveiens siste storhetstid var under mongolriket (1276–1368).
TASJKENT
Tasjkent er hovedstaden i Usbekistan, i nordøstlige del av landet, nær grensen til Kasakhstan. Byen har 2,3 mill. innb. (2012) og er den nest største byen i Sentral-Asia etter Afghanistans hovedstad Kabul. Navnet Tasjkent kommer fra de tyrkiske ordene tash (stein) og kend (landsby).
Byen er et viktig kulturelt og økonomisk senter i Sentral-Asia, og har en allsidig maskin- og tekstilindustri, nærings- og nytelsesmiddelindustri, naturgassfelter og et stort varmekraftverk. Tasjkent har flere av landets ledende kultur- og utdanningsinstitusjoner, blant andre Usbekistans nasjonale universitet "Ulugbek", Universitetet for verdensøkonomi og diplomati og det kontroversielle teatret "Ilkhom". Byen er hjem for en rekke av Usbekistans mest kjente museer: Historisk museum, kunstmuseum og museet for usbekisk litteratur oppkalt etter nasjonalpoeten Ali Šir Navoi. I tillegg skal en av verdens eldste versjoner av koranen befinne seg i byen, skrevet av Uthman, den tredje av profeten Mohammads kalifer (MacWilliam, 2006). Sentral-Asias første undergrunnsbane ble åpnet i Tasjkent i 1976, den andre ble åpnet i Almaty, Kasakhstan i 2011.
Historie: Byen ligger ved skjæringspunktet for den gamle Silkeveien og var allerede på 900-tallet en betydelig handelsby som forskjellige khanater konkurrerte om innflytelse over. Etter den russiske erobringen i 1865, var Tasjkent sete for generalguvernøren i Turkestan, og var 1918–24 hovedstad i den autonome sovjetrepublikk Turkestan. Da Sovjetunionen i 1924 innlemmet dagens Usbekistan i unionen flyttet styresmaktene hovedstaden til Samarkand, men den ble i 1930 flyttet tilbake til Tasjkent. En rekke jordskjelv 1966–68 gjorde stor skade; store deler av byen ble jevnet med jorden og er senere gjenoppbygd. Siden Sovjetunionens fall har byen huset landets statsadministrasjon: presidentadministrasjonen, parlamentet Oliy Majlis og internasjonale og nasjonale organisasjoner. I 2007 ga UNESCO Tasjkent tittelen "hovedstad for islamsk kultur".
SAMARKAND
Samarkand er en by i Usbekistan; 509 000 innbyggere (2014). Byen er mest kjent for det monumentale Registan-torget og for sin rolle som viktig knutepunkt på den gamle Silkeveien.
Samarkand har bomulls- og silkeindustri, næringsmiddelindustri, blant annet fremstilling av vin og fruktprodukter, og maskinindustri. Mest kjente universitet er Samarkands statsuniversitet, grunnlagt i 1927. Byen huser også flere høyskoler.
Historikk: Samarkand er en av de eldste byene i Sentral-Asia, med en historie som strekker seg 2500 år tilbake. Sentral-Asias politiske kart har endret seg ofte gjennom historien, og ulike statsdannelser har hatt makten over Samarkand. Byen har gjennom tidene vært et viktig senter for handel, håndverk og kultur, men har også hatt perioder med tilbakegang og forfall. Under navnet Marakanda var den hovedby i Sogdiana på 400-tallet fvt., og ble inntatt av Aleksander den store 329 fvt. Senere var den under de sentralasiatiske tyrkeres kontroll, fram til araberne erobret den i 712 evt. På 800- og 900-tallet ble byen innlemmet i de iranske samanidenes rike, og fikk en ny oppgangstid som fortsatte under ulike tyrkiske folkeslag, inntil Dsjengis-khan raserte den i 1220. Den ble gjenreist under mongolherredømmet, og ble, etter at byens innbyggere hadde gjort opprør mot mongolene i 1365, hovedstad i Timur Lenks og hans etterkommeres store rike (1369–1488). I denne tiden var Samarkand det viktigste økonomiske og kulturelle sentrum i Sentral-Asia. Usbekerne erobret byen i 1500 og den forble en del av Bukhara-khanatet fram til russerne inntok den i 1868 . I perioden 1924–30 var Samarkand hovedstad i den usbekiske sovjetrepublikk, inntil sentralforvaltningen ble flyttet til Tasjkent. Siden 1991 har byen tilhørt den uavhengige republikken Usbekistan.
Arkitektur: Fra 1920 er det gjennomført en omfattende restaurering av byens historiske og arkitektoniske minnesmerker. Moskeer og mausoleer, rikt utsmykket med ornamenter i glasert keramikk og bladgull, blå kupler og slanke minareter preger den gamle bydelen. Dette er restaurerte byggverk fra perioden etter Dsjengis-khans ødeleggelse. Blant de mest kjente er hovedmoskeen Bibi-Chanym og Shahi-Zinda, et stort kompleks av mausoleer bygd rundt en trang gate ved navn Gur-Emir. Her ligger Registan-torget som er omkranset av tre madrasaer og emirenes grav, hvor blant andre Timur Lenk er begravd. På høyden Afrasiab er det gjort omfattende arkeologiske funn fra tiden før Dsjengis-khans ødeleggelse. De tallrike historiske severdighetene har gjort byen til et yndet turistmål, og UNESCO førte i 2001 byens historiske sentrum opp på listen over verdens kultur- og naturarv.
BUKHARA
Bukhara er en by i Usbekistan, i en oase ved elven Zeravsjan; 272 500 innbyggere (2014). Bukhara er mest kjent som økonomisk, kulturelt og vitenskapelig sentrum langs den gamle Silkeveien. Byen er også kjent for sine gamle islamske arkitekturskatter.

Historie: Bukhara er en av de eldste byene i Sentral-Asia, med en historie som strekker seg tusenvis av år tilbake. Regionen Bukhara har vært bebodd i cirka 5000 år, mens byen har ekistert i cirka 2500 år. Før araberne på 700-tallet fikk full kontroll over området hvor Bukhara i dag befinner seg, var byen styrt av blant andre Kushanariket og det tyrkiske kaganat.  På 900-tallet ble Bukhara gjort til hovedstad i det iranske Samanide-dynastiet, og vokste til å bli et viktig vitenskapelig og kulturelt sentrum for islamsk kultur. Samtidig løsrev man seg fra kalifatet i Bagdad, som i perioden var dynastiets største rival.
Fra ca. 1000 kom byen under de tyrkiske karakhanidene, i 1220–21 ble hele området herjet av Dsjengis-khan og i 1360-årene av Timur Lenk. I 1499–1500 ble Bukhara inntatt av de nomadiske usbekerne, som etter hvert slo seg ned som bofaste bønder. Usbekerne grunnla tre emirater under Sjaibanid-dynastiet, et av dem i Bukhara. Bukhara var hovedsete i emiratet Bukhara frem til 1920, da Usbekistan ble republikk i Sovjetunionen. Etter at Usbekistan ble uavhengig fra Sovjetunionen i 1991, har Bukhara vært hovedstad i regionen Bukhoro.
Arkitektur: Ifølge UNESCO er Bukhara den mest intakte middelalderbyen i Sentral-Asia. Kjente monumenter er blant andre mausoleet til emiren Islmail Samani fra 900-tallet samt flere madrasaer som ble bygd på 1600-tallet: Ulugbek-madrasen, Kosh-madrasaen og Gaukushon-madrasaen. Til tross for at det usbekiske Sjaibanid-dynastiet hadde makten over byen i relativt kort tid, ble de fleste bygningene og Bukharas gamleby bygd opp under shaibanidene på 1500-tallet. Citadellen som er omgitt av en 13 kilometer lang mur har vært byens sentrum gjennom hele dens historie.
Dagens Bukhara: UNESCO satte byens historiske sentrum på en liste over verdens kultur- og naturarv i 1993, og har i dag store basarer og en mengde delvis restaurerte moskeer og palasser. Økonomien er basert på produksjon av næringsmidler og på lettindustri, blant annet bearbeiding av karakul-ull. Byen er velkjent for kunsthåndverk, særlig de turkmenske stammenes flotte tepper (bukharatepper). Ettersom Bukhara har lange tradisjoner som sentrum for islamittisk lærdom, finner vi teologisk fakultet, flere biblioteker og fungerende madrasaer rundt i byens sentrum. Den transkaspiske jernbane passerer 13 km sørøst for Bukhara. Jernbanen går fra Usbekistans hovedstad Tasjkent til havnebyen Türkmenbaşy (tidligere Krasnovodsk) i Turkmenistan.
KHIVA
Khiva er en oaseby i Usbekistan, i en stor oase på vestsiden av elven Amu-Darja. Byen hadde i 2005 50 800 innbyggere. Hovednæringene i Khiva er bomulls- og metallindustri, teppefremstilling og turisme. Byen er mest kjent for sin godt bevarte gamleby Itchan Kala.
Historie: Khiva ble først nevn av den greske historieskriveren Herodot, som levde på 400-tallet f.kr. På 1100-tallet var den hovedstad i et mektig rike, Khoresm, gr. Khorasmia. I årene 1220–1505 befant Khiva seg under mongolene, men ble i cirka 1500 gjort til hovedstad i det usbekiske khanatet Khiva. Russiske erobringshærer ble tilintetgjort 1717 og 1839, men russerne inntok Khiva nok en gang i 1873. Landet nord for Amu-Darja ble innlemmet i Russland og resten av khanatet gjort til russisk protektorat. I 1920 ble dette omdannet til sovjetrepublikken Khoresm og 1924 delt mellom Usbekistan og Turkmenistan.
Khivas gamleby Itchan Kalan er omgitt av en ti meter høy mur, og pleide å være siste stoppsted for handelsmenn langs den gamle Silkeveien før de krysset ørkenen til Persia. UNESCO satte byens historiske sentrum på en liste over verdens kultur- og naturarv i 1990.

 

DE STORE OPPDAGELSESFÆRDENE FRA EUROPA
Etter at silkeveien forsvant etter mongolene var en av de viktigste faktorene som stimulerte europeerne til å nå det rike kinesiske imperiet gjennom andre ruter, særlig over sjøen. Fantastiske rikdommer kunne oppnås for de som kunne klare å finne en direkte handelsrute med Asia.

Da han reiste vestover i 1492, var det eneste Christofer Columbus ønsket å reise til Kina og skape en ny silkerute. Det var en av de største nedturene til de vestlige nasjonene at de hadde funnet et kontinent i mellom, før en sakte begynte å ane potensialet i en «ny verden». Ønsket om å handle direkte med Kina var også den viktigste drivkraften i ekspansjonen til portugiserne rundt Afrika etter 1480, fulgt av Nederland og Storbritannia fra det 1600-tallet.

Så sent som begynnelsen av 1800-tallet var Kina regnet som det rikeste og mest sofistikerte av noen sivilisasjoner på jorden. Dette gjorde at ånden til silkeveien og viljen til å fremme utveksling mellom øst og vest og muligheten for den enorme profitten som var knyttet til dette, har ført til mesteparten av historien gjennom de siste to årtusener.

 
 
330 f. kr. Alexander den store erobrer deler av Sentral-Asia og deler av Nord-India  
180 f. kr. - 10 e. kr. Nordvestlige deler av india er regjert av det indo-greske rike  
30 f. kr. - 640 e. kr. Med erobering av Ptolemaic Egypt begynner romerne å handle med India. Empire har nå en direkte forbindelse til Spice-handelen Egypt hadde etablert begynnelsen i 118 f.Kr.  
52 e. kr. Thomas den tvilende (en av de 12 Apostler til Jesus kom til Kerala / Malabarkysten. Han døpte 7 1/2 familier og etablerte første kristne samfunn i India  
100 e. kr. - 166 e. kr. Romano-kinesiske relasjoner begynner. Ptolemy skriver av Golden Chersonese (dvs. Malay-halvøya) og handelshavnen Kattigara, nå identifisert som Óc Eo i Sør-Vietnam, deretter en del av Jiaozhou, en provins i det kinesiske Han-riket. Den kinesiske historiske teksten beskriver romerske ambassader, fra et land de kalte Daqin.  
2. århundre Romerske handelsmennene etablerer handels relasjoner med Siam, Kambodsja, Sumatra og Java.  
     
~ 118 e. kr. Eudoxus of Cyzicus var en gresk navigatør fra den asiatisk-greske byen Cyzicus som utforsket Arabianhavet for Ptolemy VIII, konge av det hellenistiske ptolemaiske dynastiet i Egypt.  
161 e. kr. En ambassadør fra romersk keiser Antoninus Pius eller hans etterfølger Marcus Aurelius når den kinesiske keiseren Huan av Han dynastiet ved Luoyang.  
226 e. kr. en romersk diplomat eller handelsland i Nord-Vietnam og besøker Nanjing, Kina og retten til Sun Quan, hersker av østlige Wu  
434 ~ 453

Hunerne var en fryktet hær, og deres fremste militære teknikk var ridende bueskyttere. Under kong Attila i årene 441 til 443 herjet hunerne Det bysantinske rike. Ekspansjonen vestover ble stoppet like øst for dagens Paris av en allianse av romere og visigotere i slaget ved Chalons.

 
~ 500 ~ 1000 Radhanittene var middelalderlige jødiske selgere som dominert handel mellom kristne og islamske verdener i tidlig middelalder og reiste så langt som Tang-dynastiet Kina  
522 ~ 550 Cosmas Indicopleustes (lit. "som seilte til India") av Alexandria var en gresk handelsmann, og senere munk, som gjorde flere reiser til India under keiseren Justinians regjering. Hans Topografia Christiana inneholdt noen av de tidligste og mest berømte verdenskartene.  
~ 552 To persiske munker (eller kanskje emisserer forkledd som munker), på vegne av den østlige romerske (byzantinske) keiseren Justinian I, reiser til Kina og smugler silkeormer tilbake til østlige romerske riket, noe som gjør det mulig for silkeproduksjon i Europa og Asia Minor.  
568 Den østlige romerske (bysantinske) generelle zemarkus reiser til Samarkand og slottet til det vestlige turkiske kaganatet.  
639 ~ 640 Egypt blir en del av Islamske verden og dermed etablerer direkte øst-romerske (og dermed europeiske) handel med India og Øst-Asia.  
1001 Leif Ericson farer til Nord-Amerika  
1154 Muhammad al-Idrisis Tabula Rogeriana er kanskje den aller viktigste kilden av kunnskap for vesten. Tabula Rogeriana er en samling av kart, reise oppsummeringer, beskrivelser og viktige informasjoner. Han laget også et kart over den kjente verden, i 1154 for den norske kongen Roger II i Sicilia, basert på Hans kunnskap om arabiske handelsruter.  
1160 ~ 1173 Den Navarrese jødiske rabbinen Benjamin av Tudela besøker Syria, Palestina, Bagdad, Persia og den arabiske halvøy som en diplomat  
1180 ~ 1186 Pethahiah of Regensburg går til Bagdad.  
1095 ~ 1099 Første korstog: etter at den bysantinske keiseren Alexios I Komnenos fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordret pave Urban II ved konsilet i Clermont den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige byen i 1099, og massakrerte den muslimske så vel som den jødiske befolkningen, uten hensyn til kjønn eller alder.  
1147 ~ 1149

Andre korstog: i påsken 1146 prekte Bernhard av Clairvaux for et nytt korstog etter at Edessa hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte franske og tyske hærer mot Lilleasia.
Raynald av Chatillon ble et voksende problem, gjorde flere angrep og plyndret muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot Mekka og Medina, gikk Saladin til skarpere motangrep.
I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i slaget ved Hattin (eller Hattins horn)

 
1187 ~ 1192

Tredje korstog: Pave Gregor VIII oppfordret da til et nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa: Rikard I av England, også kalt Rikard Løvehjerte, Filip II av Frankrike og Fredrik I av det tysk-romerske rike (Fredrik Barbarossa, det vil si «rødskjegg»).

 
12. århundre gyllne tid på silkeveien. Handelen når sin høyde under Pax Mongolica, den relative fred i Asia under den omfattende foreningen under det mongolske imperiet.
Djengis Kahn (1160 - 1227)
 
1245 ~ 1247 Den italienske franciskanske Giovanni da Pian del Carpine utnevnt Papal Legate og ledsaget av Stephen of Bohemia, og senere av Benedykt Polak, når Karakorum i Mongolia. Første europeiske ambassade til Great Khan.  
1247 & 1254 Hetoum I, konge av det armenske kongeriket Cilicia og alliert av de frankiske korsfarstater, besøker mongolbanen i Karakoram i 1254 etter at han først sendte sin bror Sempad i 1247.  
1248 ~ 1254

Ludvig IX den helliges korstog: Ludvig 9 den helliges korstog var rettet direkte mot Egypt Det mislyktes, og Ludvig selv ble tatt til fange. Han ble kjøpt fri igjen og forsøkte seg på ny 1270, denne gang mot Tunis, men uten hell.

 
≈1254 Den flamske William of Rubruck nådde Mongolia gjennom Sentral-Asia.  
1264 ~ 1269 Første reise fra italienerne Niccolò og Maffeo Polo til Kina. I 1266 kommer de til Kublai Khan seter i Dadu, nå kjent som Beijing, Kina.  
1271 ~ 1295 Andre tur av Niccolò og Maffeo Polo til Kina. Denne gangen med Marco, Niccolos sønn, som var en eventyrforteller og skrev en fargerik oversikt over sine erfaringer  
1275 ~ 1288 Rabban Bar Sauma og Markos, de turkiske / kinesiske Nestoriansk munkene, reiste til Midtøsten og Europa. Rabban Bar Sauma møtte mange av de europeiske monarkene, så vel som paven, i forsøk på å ordne en franko-mongolsk allianse.  
1275 ~ 1289
og 1289 ~ 1328
Den italienske Johannes av Montecorvino (1246-1328) var en franskanskan misjonær, reisende og statsmann, grunnlegger av de tidligste romersk-katolske oppdrag i India og Kina, og erkebiskop av Peking og orientalske patriark.  
≈1318 ~ 1329 Reiser fra de franskiskanske munkene, den italienske luktoren av Pordenone og James of Ireland via India og den malaysiske halvøy til Kina, hvor de bodde i Dadu i dag, omtrent tre år før de kom tilbake til Italia over land gjennom Sentral-Asia.  
~ 1321 ~ 1330 / 1338 Den franske dominikanske misjonæren Jordanus, som ble biskop over hele det indiske subkontinentet i 1329, skrev ned sine reiser gjennom India og Midtøsten i sin bok Mirabilia.  
1325 ~ 1355 Reise av Ibn Battuta, en muslimsk reisende fra Marokko, over mye av den gamle verden. Hans reiser ville være innflytelsesrike med europeerne som begynte på 1800-tallet.  
1338 ~ 1353 Den italienske Giovanni de 'Marignolli, en av fire øverste utsendinge sendt av pave Benedict XII til Peking.  
13. århundre Timur Lenk (født 8. april 1336 i Kesj; død 18. februar 1405 i Otrar), også kjent som Timur den halte, var en etnisk tyrkisk, muslimsk hærfører som grunnla Timurid-dynastiet. Timur ble emir i et rike med sentrum i Samarkand, et rike som omfattet blant annet Armenia, Afghanistan, deler av Hindustan / India, Syria og Mesopotamia.  
1401 ~ 1402 Reise av Payo Gómez de Sotomayor, første ambassadør av Henry III av Castile til Timurid Empire.  
1403 ~ 1404

Reise av Ruy González de Clavijo, andre ambassadør av Henry III av Castile til Timurid Empire. Han passerte Tyrkiets Svartehavskyst til Trabzon og deretter overlandet gjennom Armenia, Aserbajdsjan, Iran og Turkmenistan til Usbekistan. Han besøkte også Teheran.

 
1420 ~ 1436 Reise fra den italienske utforskeren Niccolò Da Conti til India og Sørøst-Asia.
 
1453 Konstantinopel faller til de muslimske osmanniske tyrkere, og avslutter dermed den kristne regelen i det østlige Middelhavet. Handel med asiatiske varer blir mye vanskeligere for kristen Europa. Scenen er satt for Age of Discovery / Opddagelsestiden..  
1470 Reiser av Afanasy Nikitin, den første russeren som besøker India.  
1492 Christopher Columbus setter seil på jakt etter vestlig rute til Asia. Selv om han ikke lyktes i å nå Asia, drev suksessene en eventuell europeisk ekspansjon, inkludert Asia.  
1557 ~ 1572 Den engelske Anthony Jenkinson reiste over Kaspianhavet til Bukhara og Persia.  
1583 ~ 1591 Den engelske handelsmannen Ralph Fitch, sammen med John Newberry og John Eldred, en gullsmed som heter William Leedes og en maler, James Story, reiste via Levant og Mesopotamia til India og Portugals Malakka (i moderne Malaysia). Eldred bodde i Basra i Irak; Historien kom til jesuittene i Goa; Leedes bodde i Agra for å jobbe for Akbar og Newberry bestemte seg for å begynne sin returreise. Fitch gikk alene til Burma og Malakka (i dag i Malaysia). Han kom tilbake til London i 1591.  
 


 
  ANDRE BØLGEAV OPPDAGELSESFÆRDEN - LANGS SJØ  
1497 ~ 1499 Den portugisiske Vasco da Gama, ledsaget av Nicolau Coelho og Bartolomeu Dias, er den første europeiske som kommer til India ved en all-sjørute fra Europa.  
1500 ~ 1501 Etter å ha oppdaget Brasil, utførte Pedro Álvares Cabral, med halvparten av en originalflåte på 13 skip og 1500 menn, den andre portugisiske reisen til India.  
1502 ~ 1503 Andre tur til Vasco da Gama til India.  
1503 ~ 1504 Afonso de Albuquerque etablerer det første portugisiske fortet i Kochi, India, under den femte portugisiske India Armada.  
1505 Francisco de Almeida er utnevnt som den første viceroy av portugisisk India (Estado da Índia). Hans sønn, Lourenço de Almeida, utforsker sørkysten og når den moderne øya Sri Lanka.  
1510 erobrer han Goa, som snart blir den mest blomstrende av de portugisiske bosetningene i India.  
1511 Albuquerque erobrer Malakka oppdaget av Diogo Lopes de Sequeira i 1509. Malacca blir en strategisk base for portugisisk ekspansjon i Øst-India.  
1512 malaysiske piloter ledet portugiserne via Java, Lesser Sundas og Ambon til Banda med muskat, mace og nellik. Banda hadde aller rede en blomstrende handel.  
1516 ~ 1517 Rafael Perestrello, en fetter av Christopher Columbus, leder en liten portugisisk handelsflåte til Kanton (Guangzhou), som var under Ming-dynastiet.  
1519 Ferdinand Megallen seiler fra Spania med fem skip og 270 menn. Portugiseren ble den første som fant østlige passasjen til Asia. Den som ble kjent som Magellansundet. I 1521 når han Marianas og deretter øya Homonhon på Filippinene. Magellan ble drept i det som kalles slaget ved Maktan. Resten av mannskapet seiler til Palawan (Filippinene), og deretter til Brunei og Borneo. De kommer da til Tidore i Maluku-øyene og unngår portugiserne. Bare ett skip, befalt av Juan Sebastián Elcano, kommer tilbake til Spania i 1522 med 18 menn igjen.  
1524 Tredje tur til Vasco da Gama til India.
 
1542 Etter en reise gjennom Sumatra, Malaysia, Siam (Thailand), Kina, muligens Korea og Cochinchina (Vietnam), er Fernão Mendes Pinto en av de første europeerne å lande i Japan.  
1549 Ved retur av sin andre tur til Japan tar Fernão Mendes Pinto med seg en japansk flyktling kjent som Anjiro og introduserer ham til Jesuit Saint Francis Xavier.  
1549 Francis Xavier kommer i Japan, ledsaget av presten Cosme de Torrès, bror Juan Fernández, den japanske Anjiro, to ny døpte japanske som heter Antonio og Joane, en kinese kalt Manuel, og en indian som heter Amador. Skipets kaptein heter Avan aka "The Pirate".  
1556 1556 Den dominikanske Gaspar da Cruz er den første moderne misjonæren som går i Kina. Han reiste til Guangzhou i 1556 og skrev den første komplette boken om Kina og Ming-dynastiet som ble publisert i Europa. Det inkluderte informasjon om geografi, provinser, kongelige, offisielle klasser, byråkrati, frakt, arkitektur, oppdrett, håndverk, handelsforhold, klær, religiøse og sosiale skikker, musikk og instrumenter, skriving, utdanning og rettferdighet.  
1582 Den italienske jesuitepresten og misjonæren Matteo Ricci når den portugisiske bosetningen av Macau i Ming Kina og i 1601 blir den første europeiske til å bli invitert til Ming keiserpalasset i Den forbudte by i Beijing på vegne av Wanli keiseren som søkte sin Tjenester i retten, særlig for hans ekspertise innen astronomi. I 1602 ville Ricci og sin kinesiske oversetter Li Zhizao medge ut første verdenskart på kinesisk, Kunyu Wanguo Quantu, som i stor grad utvidet både kinesisk og japansk kunnskap om global geografi.  
     
 
 
BROSJYREN - TRYKK HER Reisevilkår post (at) travelandlearn.no KONTAKT: Tel 47 89 60 60

  REISEKALENDER